Vi syklet med lastebiler på E18 og E39 de første milene før vi kom til Vigeland. I rundkjøringen stod en kopi av fyret. Vi var på riktig vei. Vi svinget oss gjennom skjærgården, tråkket den siste oppoverbakken og så så vi målet der framme. Fyret som hadde vårt vår drivkraft gjennom 22 tøffe dager stod der framme. På parkeringsplassen stod Per å ventet på oss. Vi var framme! 2700 km var tilbakelagt. 168 timer på en pinne av et sykkelsete var over. Hva nå?
For det er jo rart å være framme. Slik var det i fjord også når jeg og Cathrine gikk 60 mil fra Oslo til Trondheim. Du har tenkt på målet, drømt om å stå der og hvordan det skulle føles. Følelsen var deilig. Det gir jo mestringsfølelse å klare et mål. Men spørsmålet er jo. Var dette alt? For meg handler en slik tur om mestring og kontraster. Gledene blir enkle på tur. Jeg nevner gleden ved å ta på seg tørre sokker etter å ha syklet i pøsende regn. Gleden ved å komme opp en uendelig lang bakke. Gleden ved å sitte på en bensinstasjon å spise burger og drikke kald cola. Jeg tror rett og slett at opplevelser blir sterkere når en har kjent ubehageligheter på kroppen.
Vi har mye å være takknemmelige for etter en slik tur. Vi er friske nok til dette. Vi har ikke hatt noen alvorlige uhell. Det er ingen selvfølge når en sykler då mye. Vi har ikke punktert en gang. Vi har besøkt mange gjestfrie flotte folk. Jeg har ei kone som har vært pådriver for at vi skulle gjøre dette. Og takk til dere som har fulgt oss og skrevet oppmuntrende kommentarer underveis. Takk til Per som sørget for at jeg rakk flyet og Anders kom seg på toget.
Til slutt ønsker jeg å lodde ut min sykkelshorts til høystbydende. Pengene kunne gått til sykkelvei på E18, men den som vinner budrunden kan få gi dem til et valgfritt godt formål. Trond har allerede sagt at han skal betale for shortsen om vi kom fram. Budrunden begynner derfor på 500 kr.